
| Nå er vi inne i den tiden av året da døgnet har færrest timer med dagslys. Helt siden sommeren har vi sett at lyset avtar, og mørket tar over mer og mer. Vi liker ikke mørket, det er lys vi vil ha. Og akkurat nå må vi klare oss med det lille vi får. Men vi vet at det snart skal snu. Vi vet det veldig godt. Fordi det har skjedd før. Det skjer nemlig hvert år. Verden i dag virker å være i oppløsning. Det er vanskelig å tenke seg at det kan bli verre. Katastrofer, krig og masse elendighet. Hvor mørkt er det mulig å bli? Men frykt ikke! Det skal ikke fortsette slik i all evighet. Vi vet at det snart skal snu. Vi vet det veldig godt. Fordi det har skjedd før. Det er bare å reise litt over to tusen år tilbake i tid, så ser vi at verden også den gang ventet på befrielsen. Da håpet syntes å være ute, dukket den opp på himmelen, stjernen som lyste sterkere og klarere enn alle andre stjerner. Den viste vei til stedet hvor håpet ble tent på nytt. En enkel stall, det var stedet hvor lyset kom til verden. Et lys som skinner like sterkt i dag, et lys som aldri kan beseires. Dette håpet er gitt til alle, håpet om at mørket aldri skal være mer. «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.» Johannes 1, 9 |
|---|